COP25: For lite, for seint

COP25 logo madrid

24 klimatoppmøter siden 1995 har ikke resultert i utslippsreduksjoner som monner. Når Svein Tveitdal drar til Madrid der COP25 begynner på mandag, på vegne av Besteforeldrenes klimaaksjon, er det uten store forventninger. De ambisiøse målene fra Paris 2015 virker i dag nærmest uoppnåelige. Gapet mellom det som må gjøres og det som faktisk blir gjort, er i ferd med å bli større og ikke mindre.

Klimatoppmøtenes historie – en reise mot katastrofe
Svein Tveitdal 29.11.2019

«Det er mer sannsynlig at kloden vil varmes fire grader i dette århundret enn at vi stopper på to. Vi må innrette oss på at vi går mot klimakatastrofe.»

FNs klimakonvensjon ble etablert under Rio-toppmøtet for miljø og utvikling i 1992. Hvert år møtes landene til «The Conference Of the Parties» – forkortet «COP». Det første klimatoppmøtet fant sted i Berlin i 1995, ledet av Angela Merkel – den gang vesttysk miljøminister. Allerede da sa forskerne at globale utslipp av klimagasser måtte begrenses for å unngå farlige klimaendringer, og Angela Merkel argumenterte på møtet for å sette en grense for oppvarmingen på to grader. Nå er det trolig for sent.

Høydepunkter i møteserien er COP3 i Kyoto i 1997 der Kyoto-avtalen ble vedtatt. Hovedmålet var å redusere klimagassutsutslipp til «et nivå som hindrer farlige menneskeskapte forstyrrelser av klimasystemet». Mange husker COP15 i København i 2009 der president Obama måtte tre inn i sluttforhandlingene for å unngå et totalt havari. Videre COP21 i Paris i 2015 med Paris-avtalen. Her er hovedmålet å «begrense den globale oppvarmingen til godt under to grader og tilstrebe å stoppe på 1,5».

Status fire år etter Paris-møtet er skremmende – med en utvikling ute av kontroll. Til tross for 25 år med klimaforhandlinger fortsetter utslippene å øke. Siden møtet i Katowice i fjor har det kommet en rekke nye rapporter som understreker den økende dramatikken.

Ifølge rapporten The truth behind the Climate Pledges er det bare 20 % av de 184 landene som har oppgitt utslippsforpliktelser med ambisjoner i takt med målene i Paris-avtalen.  I tillegg ligger en rekke av disse etter lovnadene de la på bordet i Paris, da det ikke får konsekvenser å bryte dem.

Av de fem største utslippsnasjonene (Kina, USA, EU, India, Russland i denne rekkefølge) som samlet står for 60 % av de globale utslippene, er det bare EU som har mål i overenstemmelse med Parisavtalen. Men så langt ligger også EU etter i implementeringen. Norge er knyttet til EU, men forsøker gjennom kvotemekanismene å gardere seg så langt det er mulig innen EU-regelverket  mot reduksjoner hjemme.

I følge UNEPs Emission Gap Report 2019 som kom i forrige uke må landenes ambisjoner femdobles for å stanse oppvarmingen på 1,5 °C og tredobles for å stoppe på 2°C.  Prognoser fra for eksempel IEA tilsier at dette ikke vil skje, og at globale utslipp snarere vil fortsette å stige de nærmeste årene. I så fall er løpet kjørt for å nå det minst ambisiøse målet på 2°C i Paris-avtalen.

Etter disse nye rapportene er det vanskelig å konkludere med noe annet enn at det nå er mer sannsynlig at kloden vil varmes opp fire grader i dette århundret enn at vi stopper på to. Vi må innrette oss på at vi går mot klimakatstrofe.

Når en katastrofe nærmer seg, er selvsagt det aller viktigste å redusere omfanget i størst mulig grad. FNs klimakonvensjon er det beste rammeverket vi har for å realisere globale utslippskutt, og denne må vi hegne om. Men uten et folkelig engasjement og et grønt næringsliv som tvinger politikere til å vedta en langt mer ambisiøs klimapolitikk, vil COP-forhandlingene fortsette å gi utilstrekkelige resultater. Dette er dessverre det sannsynlige utfallet også i Madrid. Mer om dette i bloggene som kommer.

Saken ble opprinnelig publisert på Besteforeldrenes Klimaaksjon 29.11.2019 

Leave a Reply

Your email address will not be published.