COP27 stadfestet målet fra Glasgow om å stanse den globale oppvarmingen på 1,5 grader. For å nå målet, sier FNs klimapanel at utslippene må ned med 43 prosent innen 2030, herav mye fra olje- og gass. Mange hadde håp om å få inn noe om dette i slutterklæringen i Sharm El-Sheik. Men møtet klarte ikke engang å få inn et lite konkret forslag om nedfasing (ikke utfasing) av olje- og gassproduksjon.

• Les også: Dette er hovedpunktene fra klimatoppmøtet i Sharm El-Sheik

Analyse av produksjonsplanene til olje- og gassindustrien viser at de planlegger å produsere 57 prosent mer olje og 71 prosent mer gass i 2030 enn forenlig med 1,5-gradersmålet. FN sier videre at verden går mot en global oppvarming på 2,8 °C innen 2100 med mindre regjeringer snarest forbedrer sine utslippsmål.

Petrostatene mest grunn til å være fornøyde

Olje- og gassindustrien, med sin rekordstore deltakelse av 636 lobbyister, har all grunn til å være fornøyd. Den klarte å forhindre enhver henvisning til olje og gass i slutterklæringen, og kan ufortrødent gå videre med planene om å øke produksjonen uten å komme i konflikt med vedtakene på COP27.

Petrostatene kunne enkelt støtte et urealistisk 1,5-gradersmål uten forpliktelser for dem, og også etableringen av et eget fond for tap og skade, klimamøtets eneste viktige og positive vedtak for fattige land. For foreløpig er det ingen penger i fondet, og oljeselskapene motsetter seg at deler av ekstrafortjeneste de har hatt, skal brukes til finansiering av fondet.

• Les ekspertintervju: Hva betyr egentlig «Tap og skade»?

Løftet fra COP15 om 100 milliarder dollar per år til utslippskutt og klimatilpasning i fattige land fra 2020 er ennå ikke innfridd. Kampen om klimafinansiering fortsetter på COP28 i Dubai høsten 2023.

Enorm lobbykapasitet forsinker det grønne skiftet

Olje- og gassindustrien kommer til å fortsette å bruke sin store påvirkningskraft til å kjempe for å øke etterspørselen. I de første ni månedene i år tjente de syv største private oljeselskapene rundt 150 milliarder dollar.

Med sin lobbyvirksomhet har industrien for eksempel lyktes med å få til en nær dobling av offentlig subsidiering av olje- og gassproduksjon til 64 milliarder dollar i 2021. Subsidier som heller burde brukes til det grønne skiftet for å nå klimamålene.

Paris-avtalen krever at landene melder inn utslippsforpliktelser, riktignok frivillige, som er ambisiøse nok til å nå klimamålene. Utfasing av olje- og gass, som er en nødvendig del av dette, har også fossilindustrien klart å svekke. Resultatet er at mange land i stedet for å øke ambisjonene, ligger etter de frivillige forpliktelsene de har levert inn til FN, og vi befinner oss på vei mot en oppvarming på nesten 3 grader.

Norge kan gi håp

Norge støttet sammen med de fleste oljeproduserende vestlige land å ta utfasing av olje- og gass inn i slutterklæringen. Og klima- og miljøminister Espen Barth Eide sa til NRK etter møtet at det er svært viktig å ikke gi opp 1,5-gradersmålet.

Men han vet også at om verden bruker alle oppdagede reserver av kull, olje og gass, sprenger vi karbonbudsjettet for å nå 1,5-gradersmålet 7 ganger. Og at produksjonen av fornybar energi må mangedobles i takt med at produksjonen av fossil energi går ned.

Men i stedet for å følge FNs anbefalinger om å trappe ned produksjon av olje- og gass har regjeringen funnet finurlige forklaringer på hvorfor akkurat Norge ikke bare skal øke produksjonen, men lete etter nye felt som skal produsere etter 2050, da vi skal ha nådd netto nullutslipp.

Skal den globale oppvarmingen stanses på et nivå vi fortsatt kan leve med, må det tas grep utenom klimatoppmøtene. Ingen vil gå først, men vi trenger frontrunnerne. Her er hva Norge kan gjøre, uten at det truer norsk økonomi:

1. Som det første større oljeproduserende land slutte seg til Beyond Oil and Gas Alliance (BOGA), og som Danmark stoppe utlysning av nye områder og avslutte olje- og gassproduksjon i eksisterende innen 2050.
2. Forsere utbygging av fornybar energi, særlig havvind, og overføre nødvendig kapasitet fra olje- og gassektoren til fornybarsektoren.
3. Forplikte seg til en betydelig finansiering av tap og skade fra ekstraskatt på ekstraordinær fortjeneste i olje- og gassektoren forut for COP28 i Dubai.

Dette vil være et rakettbidrag til det globale grønne skiftet, gjøre Norge til en troverdig partner for både rike og fattige land i de internasjonale klimaforhandlingene, og ikke true, snarere øke mulighetene for norsk økonomi.

Afrikas COP

Møtet er kalt «Afrikas COP», og en analyse fra Carbon Brief viser at rekordmange deltakere fra afrikanske nasjoner har registrert seg. Det er også registrert rekordpåmelding fra de minst utviklede landene og små øystater.

Nasjonale delegasjoner den største gruppen (16118)

Nasjonale delegater som spiller en full rolle i forhandlingene, danner den største gruppen med 16118 påmeldte.

Med 1073 påmeldte er delegasjonen til De forente arabiske emirater (UAE) den suverent største, og ti ganger så stor som den de hadde i Glasgow. Dette er kanskje ikke så overraskende siden UAE skal arrangere COP28 om et år. Deretter følger Brasil med en delegasjon på 573. Historisk har Brasil hatt de største delegasjonene.

• Les også: Klimapolitikkens stammespråk – en ordliste

Etter disse to følger Den demokratiske republikken Kongo (459) etterfulgt av Kenya (386), Canada (377), Zimbabwe (264), Senegal (245), Uganda (241), Republikken Kongo (237) og Irak (235). Gjennomsnittlig delegasjonsstørrelse for alle afrikanske nasjoner er 133, klart den største i COPs historie. Ifølge Carbon Brief har Norge 40 påmeldte i sin offisielle delegasjon.

Ikke statlige organisasjoner (11711)

Antallet registrerte NGO-observatører er foreløpig den nest største i COPs historie med 11711, bare slått av København i 2009 med 12048. Her må det tas et forbehold. Anklager om høye hotellpriser og bekymringer over overvåking kan påvirke hvor mange av disse deltakerne som faktisk har vært i stand til å delta. Den endelige deltakerlisten vil ikke bli publisert før etter at toppmøtet er avsluttet.

Media (3350)

3350 personer er registrert som medierepresentanter. Dette er nest flest etter de 3712 mediedelegatene som deltok på COP3 i Kyoto i 1997. Men det faktiske antallet er vanligvis lavere enn vist i den foreløpige listen.

Fossilindustrien med rekorddeltakelse (636)

Ifølge en rapport som ble lansert av Global Witness torsdag er 636 lobbyister fra fossilindustrien registrert som deltakere. Dette er 100 flere enn i Glasgow, og mange er medlemmer av de offisielle delegasjonene. UAE, som skal arrangere COP28 neste år, har flest representanter fra fossilindustrien i den offisielle delegasjonen. Russland har 150 offisielle delegater, hvorav 33 representanter for olje- og gassindustrien.

Kjønnsbalanse

Kjønnsbalansen i delegasjonene til COP27 viser 63 prosent menn og 37 prosent kvinner. De mest kvinneledede delegasjonene er Niue (77 prosent kvinner), Estland (71 prosent), Panama (70 prosent), USA (58 prosent), Australia (57 prosent) og Storbritannia (54 prosent).

Slående forskjell fra Glasgow

Bredal Eriksen var også ForUMs koordinator under fjorårets klimakonferanse COP26 i Glasgow, og sier forskjellen er slående.

Mens det i Glasgow var nesten 100000 mennesker i gatene for å fremme sivilsamfunnets meninger og sette krav til forhandlerne, er demonstrasjonsretten her begrenset til forhåndsgodkjente aksjoner inne på selve konferanseområdet. Utenfor COP-området er det formelt lov å demonstrere, men det er svært strenge regler, og alt må godkjennes 48 timer på forhånd.

• Les også: Ekspertintervju med klimaforsker Glen Peters: Verdens utslipp stiger fortsatt

Maria Timmann Mjaaland fra KFUK/KFUM Global sa til Klassekampen i går at de ikke føler seg trygge utenfor selve klimakonferansen, der de største aksjonene vanligvis finner sted. Gatene i Sharm El-Sheik er tomme for demonstranter. Dermed er presset på forhandlerne fra sivilsamfunnet i svært begrenset grad til stede. Det får følger for resultatet, frykter Bredal Eriksen.

Få lyspunkter

Det er rett og slett ikke mange lyspunkter så langt. Noe av årsaken er at COP27 er et såkalt mellommøte, der det forhandles mer om prosedyrer for forhandlingene fremover i stedet for konkrete forpliktelser.

Det ser heller ikke ut til at møtet fører til skjerping av kravene om utslippsreduksjoner. Under 30 land har økt ambisjonene for utslippskutt. Mange lever ikke opp til forpliktelsene de la fram i Glasgow, og FN sier vi fortsatt styrer mot 2,5 grader oppvarming og klimakatastrofe.

Erkjennelsen av at vi befinner oss i samme båt er likevel viktig – og stigende. Hjelper vi ikke u-landene med nødvendig finansiering, vil de ikke være med på å gjøre egne utslippskutt som er nødvendig for å nå globale klimamål. Eller som FNs generalsekretær sa under åpningen – «enten blir vi enige om felles løsninger eller vi gjør felles selvmord».

Norges rolle

ForUMs påvirkningsmuligheter på den norske delegasjonen er gjennom deltakelse på morgenmøtene, som i hovedsak dreier seg om referat fra forhandlingene dagen før og ikke om norske posisjoner. Videre gjennom møter med enkeltmedlemmer av delegasjonen og klima- og miljøminister Espen Barth Eide, medlemmer av Stortingets miljøkomite, samt norsk presse. ForUMs politiske innspill til COP27 finnes i dette posisjonsnotatet.