Klimatoppmøtet i Madrid føyer seg inn i rekka av 25 der utslippene i verden fortsetter å øke. Oljekapitalen og fossillobbyens makt er for stor, det er problemet, fastslår Svein Tveitdal i sin oppsummering av COP25. Uten en rask utfasing av kull, olje og gass vil verden gå fra klimakrise til klimakatastrofe i dette århundret. – Når skal vi forstå alvoret, og prøve å ta problemet ved roten?

Svein Tveitdal er tidligere FN-direktør og NGO-representant for Besteforeldrenes klimaaksjon ved COP25.

Elefanten i forhandlingsrommet
Svein Tveitdal 16.12.2019

Under selve klimamøtet ble det rapportert at ny utslippsrekord også vil bli satt i 2019. Ifølge siste rapport fra FNs miljøprogram som kom før møtet, må landenes ambisjoner femdobles for å stanse oppvarmingen på 1,5 °C og tredobles for å stoppe på 2°C. Samtidig sier det internasjonal energibyrået IEA at globale utslipp vil fortsette på dagens nivå en rekke år framover. Sjefen for Verdens meteorologiske organisasjon WMO sier i en kommentar til deres siste klimarapport at vi med dagens trend vil kunne oppleve en oppvarming på inntil fem grader innen 2100. Vi er på vei fra klimakrise til klimakatastrofe.

Forbrenning av kull, olje og gass er årsaken til denne fatale utviklingen. Uten en rask reduksjon av fossil energi vil vi kunne få en klode ubeboelig for store deler av jordens befolkning.  Dette er elefanten i rommet det ikke snakkes direkte om i klimaforhandlingene.  Men elefanten er til stede når landene lager sine posisjoner, og en bakenforliggende årsak til at vedtaket i Madrid om økte ambisjoner når landene skal legge fram nye utslippsmål foran COP 26 i Glasgow neste år, langt fra er tilstrekkelig. Lykkes vi ikke med et tilstrekkelig ambisjonsnivå da heller, vil neste mulighet for opptrapping etter Paris-avtalen være først i 2025. Da vil mesteparten av karbonbudsjettet for å nå avtalens mål være brukt opp om vi fortsetter med dagens utslippsnivå.

Problemet er at uten at selve hovedårsaken til økende global oppvarming diskuteres direkte, vil muligheten til å snu utviklingen tilstrekkelig raskt være små. Elefanten må på bordet.

En effektiv start kan være forbud mot subsidiering av utvinning og brenning av kull, olje og gass. Ifølge det internasjonale pengefondet IMF var slik subsidiering på svimlende 5,2 billioner dollar i 2017. Til sammenligning er dette beløpet 20 ganger større enn klimafinansieringen til fattige land i Paris-avtalen som ennå ikke er på plass. Hoveddelen av subsidiene, som øker etterspørselen etter fossile brensler, kommer fra de største utslippslandene, og Kina topper lista. Ved å spare disse utgiftene kan landene øke inntektene sine med 3,8 prosent av BNP, noe som skulle gjøre fjerning attraktivt i seg selv. Ifølge Det internasjonale pengefondet IMF ville effektiv prising av fossile brennstoffer i 2015 ha redusert globale karbonutslipp med 28 prosent. Fjerning av subsidier vil selvfølgelig møte sterk motstand fra en kjempesterk fossillobby. Men kampen må tas, også i klimaforhandlingene. For om fossilindustrien får bestemme, vil utslippene fortsette på dagens nivå eller øke.

For Norge preger også elefanten posisjonene i klimaforhandlingene, uten at den nevnes. I åpningstalen i Madrid snakket statsminister Solberg om å øke ambisjoner, handling og gjennomføring, og om å øke satsing på skog og klimafinansiering. Men hun nevnte ikke med et eneste ord at Norge planlegger å utvinne all olje og gass som er oppdaget og økonomisk drivverdig, og at vi betaler oljeselskapene for å lete etter mer. Dette ligger nok også bak når hun på spørsmål fra NRK tonet ned klimakriseforståelsen.  Norges posisjon er å følge EU, men vi ligger langt etter å nå klimamålene for 2020, noe EU har klart. Og nå garderer vi oss gjennom kvotekjøp på forhånd, om vi skulle mislykkes i å oppfylle målene også i 2030.

Om alle nekter å snakke om elefanten, vil kursen mot klimakatastrofe fortsette. Og ingen burde være bedre rustet enn Norge til å ta fatt i denne utfordringen. Mens den nåværende regjeringen tilsynelatende ikke er villig til å gjøre dette, går det mot regjeringsskifte i 2021. Alt tyder på at økt klimabevissthet blant velgerne vil gjøre klima til en vinnersak. Derfor bør opposisjonen på Stortinget ta tak i elefanten i god tid før neste valg; Gå inn for stans i all ny leting etter olje og gass og bli enige om en strategi for utfasing av olje- og gassproduksjon i tråd med hva målene i Paris-avtalen vil trenge. De må tørre å være tydelige overfor velgerne slik opposisjonen i Danmark var om en ny klimapolitikk før valget i Danmark i juni. Slik kan Norge bli et foregangsland og eksempel å følge for andre land, også olje- og gassproduserende, i de globale klimaforhandlingene.

Slik kan politikerne best forberede oss på en fossilfri framtid og legge til rette for nye grønne arbeidsplasser. Ikke for at vi skal redde verden alene, men for at vi skal bidra konstruktivt til å sikre våre egne barnebarn en bærekraftig framtid i Norge.

«We need ambitious climate cuts. Norway – STAND UP», sang Natur og Ungdom under en markering på klimamøtets siste dag. Og det er lett å forstå frustrasjonen de unge føler over at klimakrisen ikke blir tatt på tilstrekkelig alvor, sier Svein Tveitdal. – De krever handling NÅ, og at vi som Danmark går foran. De vil ikke akseptere at vi skal vente på og tilpasse oss EU, og mener Norge er for passiv.

Madrid 13. desember
Under markeringen som varte i 20 minutter og inneholdt en rekke appeller ble det særlig lagt vekt på følgende:

• Mens andre skandinaviske land presenterer ambisiøse nasjonale utslippsmål på møtet som trekker EU i riktig retning, venter Norge på at EU skal få med seg de verste utslippssinkene i unionen. Se HER om Danmarks mål på 70 % reduksjon
• Landene skal levere nye utslippsmål til EU innen 9. februar, noe EU ikke kommer til å klare. Norge har anledning til å fremme egne mål, men venter på EU, og vil dermed heller ikke holde fristen. Se HER om ForUMs posisjoner på møtet
• Erna Solbergs tale ved åpningen av konferansen viste at Norge ikke har tatt innover seg klimakrisen. Se kommentarer til talen HER
• Norge må stoppe leting etter mer olje og gass som er uforenelige med målene i Parisavtalen

Mens markeringene i dag var godkjent av FN deltok også medlemmer far Natur og Ungdom på en demonstrasjon tidligere i uka sammen med en rekke andre frivillige organisasjoner. Denne var ikke godkjent, og deltakerne ble ført bort av politiet og sluppet ut i grupper på 50 langt borte fra konferansesenteret. Her ble de fratatt inngangsbevisene, men fikk dem igjen etter forhandlinger med FN, og slapp inn uten problemer neste dag.

Markeringen i dag fikk god oppmerksomhet med en rekke norske og internasjonale media til stede. Matilde Angeltveit fra Internasjonalt utvalg i Natur og Ungdom var godt fornøyd. På spørsmål om forholdet til den norske delegasjonen sier hun at det er godt til tross for at de demonstrerer. «Delegasjonen har mandat bestemt fra høyere hold, Norge gjør mye bra for eksempel når det gjelder fokus på menneskerettigheter i forhandlingene. Men vi er også uenige om mye, og da må vi si fra.»

24 klimatoppmøter siden 1995 har ikke resultert i utslippsreduksjoner som monner. Når Svein Tveitdal drar til Madrid der COP25 begynner på mandag, på vegne av Besteforeldrenes klimaaksjon, er det uten store forventninger. De ambisiøse målene fra Paris 2015 virker i dag nærmest uoppnåelige. Gapet mellom det som må gjøres og det som faktisk blir gjort, er i ferd med å bli større og ikke mindre.

Klimatoppmøtenes historie – en reise mot katastrofe
Svein Tveitdal 29.11.2019

«Det er mer sannsynlig at kloden vil varmes fire grader i dette århundret enn at vi stopper på to. Vi må innrette oss på at vi går mot klimakatastrofe.»

FNs klimakonvensjon ble etablert under Rio-toppmøtet for miljø og utvikling i 1992. Hvert år møtes landene til «The Conference Of the Parties» – forkortet «COP». Det første klimatoppmøtet fant sted i Berlin i 1995, ledet av Angela Merkel – den gang vesttysk miljøminister. Allerede da sa forskerne at globale utslipp av klimagasser måtte begrenses for å unngå farlige klimaendringer, og Angela Merkel argumenterte på møtet for å sette en grense for oppvarmingen på to grader. Nå er det trolig for sent.

Høydepunkter i møteserien er COP3 i Kyoto i 1997 der Kyoto-avtalen ble vedtatt. Hovedmålet var å redusere klimagassutsutslipp til «et nivå som hindrer farlige menneskeskapte forstyrrelser av klimasystemet». Mange husker COP15 i København i 2009 der president Obama måtte tre inn i sluttforhandlingene for å unngå et totalt havari. Videre COP21 i Paris i 2015 med Paris-avtalen. Her er hovedmålet å «begrense den globale oppvarmingen til godt under to grader og tilstrebe å stoppe på 1,5».

Status fire år etter Paris-møtet er skremmende – med en utvikling ute av kontroll. Til tross for 25 år med klimaforhandlinger fortsetter utslippene å øke. Siden møtet i Katowice i fjor har det kommet en rekke nye rapporter som understreker den økende dramatikken.

Ifølge rapporten The truth behind the Climate Pledges er det bare 20 % av de 184 landene som har oppgitt utslippsforpliktelser med ambisjoner i takt med målene i Paris-avtalen.  I tillegg ligger en rekke av disse etter lovnadene de la på bordet i Paris, da det ikke får konsekvenser å bryte dem.

Av de fem største utslippsnasjonene (Kina, USA, EU, India, Russland i denne rekkefølge) som samlet står for 60 % av de globale utslippene, er det bare EU som har mål i overenstemmelse med Parisavtalen. Men så langt ligger også EU etter i implementeringen. Norge er knyttet til EU, men forsøker gjennom kvotemekanismene å gardere seg så langt det er mulig innen EU-regelverket  mot reduksjoner hjemme.

I følge UNEPs Emission Gap Report 2019 som kom i forrige uke må landenes ambisjoner femdobles for å stanse oppvarmingen på 1,5 °C og tredobles for å stoppe på 2°C.  Prognoser fra for eksempel IEA tilsier at dette ikke vil skje, og at globale utslipp snarere vil fortsette å stige de nærmeste årene. I så fall er løpet kjørt for å nå det minst ambisiøse målet på 2°C i Paris-avtalen.

Etter disse nye rapportene er det vanskelig å konkludere med noe annet enn at det nå er mer sannsynlig at kloden vil varmes opp fire grader i dette århundret enn at vi stopper på to. Vi må innrette oss på at vi går mot klimakatstrofe.

Når en katastrofe nærmer seg, er selvsagt det aller viktigste å redusere omfanget i størst mulig grad. FNs klimakonvensjon er det beste rammeverket vi har for å realisere globale utslippskutt, og denne må vi hegne om. Men uten et folkelig engasjement og et grønt næringsliv som tvinger politikere til å vedta en langt mer ambisiøs klimapolitikk, vil COP-forhandlingene fortsette å gi utilstrekkelige resultater. Dette er dessverre det sannsynlige utfallet også i Madrid. Mer om dette i bloggene som kommer.